Vi er med andre ord preprogramert til å inngå relasjon med andre. Det ligger i vår natur å knytte vennskap og søke nærhet til andre. Det er ikke bare et ønske. Det er også vesentlig for vår eksistens. Fra vi er født og i mange år fremover er vi totalt avhengig av andre for å overleve. Vi har ikke noe valg. Derfor går vi langt i å tilpasse oss fellesskapet.
Våre første erfaringer med nære relasjoner påvirker våre relasjoner videre i livet, ikke bare i forhold til andre, men også i forhold til oss selv.
Det er tre elementer som er vesentlig for hvordan barn får venner:
1. Hvordan vi voksne forholder oss til andre og til omverdenen. Barn observerer, kopierer og lærer av oss.
2. Vår direkte relasjon med barnet. Hvordan vi møter det direkte, slik at de blir trygg på seg selv og utvikler god selvfølelse.
3. Hvordan vi støtter og hjelper barn med å mestre samspill med andre barn. Hjelp til å ha felles oppmerksomhet, til å tolke og forstå hverandre og til å finne balanse mellom egne behov og andres behov. Vente på tur, dele osv.
1. Hvordan vi forholder oss til andre.
Det er av oss barn lærer å kommunisere med andre. De bruker oss som rollemodeller og veivisere. En rekke forsøk viser at når barn møter noe nytt, kikker de raskt opp på de voksne for å se deres reaksjoner. Slik avgjør de om det de møter er farlig eller ikke og slik veiledes de i hvordan forholde seg til omverdenen.
Om vi ønsker at barna skal være varme og imøtekommende, trenger vi å gjøre det samme selv. Om vi ønsker at barna utvikler en grunnleggende tillitt til andre, trenger vi å ha tillitt selv. Om vi ønsker at barna skal ha god balanse mellom å lytte og samtidige ta vare på egne behov og grenser, trenger vi å klare det samme selv. Dette er vanskelig, for vi har alle med våre egne erfaringer fra eget levd liv. Erfaringer som lett kommer opp i møte med andre og som kan gjøre det vanskelig å skille mellom hva som er mine følelser og hva som er barnets. Vi trenger å være bevisst, slik at vi ikke overfører dette unødvendig til barna våre.
2. Relasjonen de voksne har til barnet.
Hvordan vi møter barnet, påvirker hvordan de møter andre.
Barn med god selvfølelse, vil lettere møte andre med varme og omtanke. Dette skapes i møte med oss. Les mer om dette i artiklene våre på hjemmesiden: «Trygge barn med god selvfølelse», «Hvordan møte barn slik at de får trygg og god selvfølelse» og «Hvordan være en god emosjonstrener».
Når frykten for å ikke bli akseptert i gruppen er lav, gis det gode vekstvilkår for vennskap. Vår aller mest grunnleggende, medfødte emosjon er frykten for å bli forlatt, bli avslørt som feil, og ikke verdig en plass i flokken. Når de voksne på avdelingen møter barn og setter grenser på en slik måte at denne iboende frykten trigges, vil ulike forsvarsmekanismer oppstå mellom barna. Det blir som om det blir trangt om plassen, og en må derfor kjempe for ikke å falle utenfor. Barna blir på vakt og oppmerksomme på om noen er mer likt enn andre, om noen ikke passer inn, om en selv er en av dem som ikke passer inn osv. Dette gir grobunn for utestenging, konkurranse om oppmerksomhet, overdreven lydighet, eller det stikkmotsatte. Det blir lett en kamp om tilværelsen. Varme og omtanke mellom barna får dårligere vekstvilkår.
Når de voksne derimot møter barn og setter grenser uten å trigge denne frykten, og når barna opplever seg tålt og akseptert akkurat som de er av de voksne, er det akkurat som om noe åpner seg opp mellom dem. De trenger ikke kjempe om plassen. Det blir mer rom for raushet, de blir mer omsorgsfulle overfor hverandre og det blir større aksept for ulikheter, for her er det plass til alle.
Det at de voksne etablerer denne rammen av trygghet og aksept, er med andre ord vesentlig for relasjonen barna får seg imellom.
Barna trenger mer enn trygge rammer for å bygge vennskap. De trenger i tillegg støtte og hjelp i samspill med andre barn, for de har ikke den samme kompetanse til å forstå eller blir forstått av andre enda. De har også vansker med å finne god balanse mellom egne behov og andres. Derfor trenger de voksne som er til stede med både hode og hjerte, som følger med, som toner seg inn og tilpasser seg barnets mestringsnivå. De trenger voksne som legger til rette for at samspillet vedvarer og som hjelper når de sitter fast. De trenger voksne som ikke ser på barn som slemme eller snille, men som møter dem med undring og som ser at de gjør så godt de kan, og når de sitter fast, trenger de hjelp og støtte og ikke kjeft og avvisning. De trenger voksne som er tydelige på hvilke atferd som ikke er greit og hvorfor, voksne som kan komme med et ærlig nei og som tåler barnets emosjoner.
Barn trenger å lære hva ordet «Nei» og hva ordet «JA» betyr, slik at det blir lettere for dem å sette grenser og å respektere andres grenser.
Barn kopierer oss eller gjør det stikk motsatte. Er vi grenseløse, vil barnet enten kopiere oss og selv bli grenseløse, eller de vi gjøre det motsatte og få problemer med å respekter andres. Rett og slett fordi de ikke er vant til å møte dette. De er ikke vant med at andre har behov/ ønsker som ikke er lik ens egne og som er like viktige som ens egne. Barnet trenger derfor å oppleve å få et ærlig «nei» av oss, og de trenger å oppleve at vi tåler å stå i emosjonene som gjerne kommer etter at de har fått et «nei». På denne måten vil barnet selv etter hvert klare å regulere egne emosjoner og finne en god balanse mellom seg selv og andre.
3. Hvordan vi støtter og hjelper barna med å mestre samspill med andre barn.
Barn frydes over å være sammen med andre barn. Setter du to små barn ved et bord, tar det ikke lang tid før de oppdager hverandre. Den ene begynner å riste på hodet og ser på den andre med et skøyeraktig blikk. Den andre svarer med å riste på hode og ser tilbake med det samme skøyeraktige blikket, og slik fortsetter de. Først den ene så den andre og så samtidig. Barn frydes over å møte en som er som dem selv, en som syns dette er like morsomt, mange ganger og lenger etter at vi voksne har gått lei. Vi voksne kan se på dette som støy og bråk, men det er lek og starten på et vennskap. Dette betyr ikke at vi nødvendigvis skal la det eskalere helt ved måltidene, men det er en balanse mellom å helt nekte dem dette og til å gi litt rom for tøys og tull.
Felles oppmerksomhet – vesentlig for gjensidig samspill, men en utfordring når oppmerksomhet og impulskontrollen er lav.
Når vi er små er vår evne til å holde oppmerksomhet over tid lav. Det samme er det for vår impulskontroll. Det skal ikke så mye til før et barn blir distrahert, får nye impulser, mister fokus og går over i ny aktivitet. Jo yngre barna er, jo lavere oppmerksomhetsspenn og impulskontroll har de. De trenger derfor hjelp og støtte fra en voksen for at samspillet mellom dem skal vedvare. At vi setter ord på det barna gjør, vil hjelpe dem med å holde fokus. Etter hvert som barnas hjerner modnes og språket utvikles, vil barnas kognitive evner og oppmerksomhetspenn gradvis bli bedre, og de vil trenge mindre støtte fra oss.
Voksne som brobyggere mellom barna er:
Tilstedeværende voksne.
Dette skaper trygghet og ro. All utvikling har sin basis i trygghet. Et utrygt barn vil ikke utforske omgivelsene i like stor grad som et barn som er trygt. Derfor er det viktig at trygghet etableres først slik at vennskap mellom barna kan utvikles. Dette er det de voksne som lager og som har ansvar for. Voksne som vandrer rundt, skaper lett barn som vandrer rundt. Sitter vi ned, vil de lettere finne ro og vende oppmerksomheten mot andre.
Voksne som følger barnas oppmerksomhet og setter ord på det barna gjør. På denne måten fanger vi deres oppmerksomhet slik at de lettere oppdager hverandre og blir tydeligere for hverandre.
Barn som er vant til at de voksne setter ord på det de gjør og på hva de andre barna gjør, vil etter hvert gjøre det samme selv. Det blir lettere for dem både og holde fokus og for andre til å tolke dem riktig. Å sette ord på det den gjør er blir også vesentlig når de begynner å leke rolle lek, for i denne leken er det svært lite som eksisterer her og nå. Da trenger barna å prate sammen slik at de kan bli enige om hvilken fantasi de leker, hva som eksisterer på «liksom» og å planlegge lekens videre fremdrift. Å inneha et godt ordforråd og å bruke det er derfor vesentlig.
Derfor er det slik at voksne som er gode på å sette ord på det barna gjør og på hva de selv gjør, er med på å utvikle barnas evne til å leke og ha vennskap med andre.
Barn er ulike. Noen barn uttrykker seg mye verbalt og blir lett tydelig. Andre er mer stille verbalt og blir derfor lettere utydelig for de andre barna. Disse barna kan vi hjelpe og støtte ved at vi for eksempel henvende oss til de andre og sier for eksempel: «Ser du hva Jonas gjør nå? Nå setter han koppen på bordet. Hva tror du han holder på med? Jeg tror han lager middag? Hva tror du? Skal vi gå bort og spørre ham?». Da vil de andre barna oppdage og forstå barnet bedre og det blir en bro imellom dem.
Mentalisering, dvs evnen til å forestille seg hvordan det er for den andre. De voksne trenger å hjelpe barna med å forstå og tolke hverandre slik at de finner god balanse mellom egne og andres behov, ved at vi hjelper dem å sette seg inn i andres situasjon. F.eks. «Hvordan hadde det vært for deg om….» eller «Kanskje han ikke vet hva du tenker siden du ikke har fortalt det enda?». Dette gjelder barn fra ca 2 år. Vanskelig å si nøyaktig hvilken alder du kan begynne med dette fordi det er store individuelle forskjeller på modning, men du vil merke når barnet forstår hva du prøver å formidle. Du kan gjerne prøve dette før barnet er to år også.
Det er viktig at mentalisering gjøres på en ivaretagende måte slik at barnet ikke føler seg feil og avvist. Istedenfor å si: «Tror du de andre vil like deg når du er slik?», fokuser heller på handlingen og emosjonen ved å si: «Jeg skjønner godt at du har lyst på plassen hans, men jeg vil ikke at du tar den i fra ham. Hvordan hadde det vært for deg om noen tok plassen din?» vis dem gjerne en løsning.
For eldre barn som ved et uhell velter et annet barn kan en si: «Jeg vet at du ikke mente å dytte ham. Du var bare så ivrig etter å komme på toppen og så kom du til å dytte ham ved et uhell. Men tror du han vet at det var et uhell? Kanskje han tror du er sint på ham? Hva om du å spør ham og forteller at du ikke mente å dytte ham og at du ikke er sint på ham? Kanskje hjelpe ham opp igjen?»
Gjør barn noe som ikke er bra så kan du hjelpe barnet med å se det fra flere sider, slik at de forstår hverandre. Vær tydelig på hvilken atferd du ikke liker og kom med forslag til løsning. F.eks. ved en konflikt: Spør med åpent og ikke dømmende sinn: «Hva skjedde her?», «Kom så setter vi oss og så finner ut av dette sammen». La barna fortelle og lytt. Barn er overraskende ærlig om de erfarer at vi voksne ønsker å forstå, hjelpe og ikke er ute etter å plassere skyld. Når du tror du forstår hva som skjedde, si: «Jeg skjønner at du ble sint når han ikke hørte på deg, men jeg vil ikke at du slår ham likevel. Var han klar over at du ville noe annet? Sa du i fra?», Spør den andre «Hørte du at han ville noe annet? For jeg forstår om han ble sint på deg om du ikke hørte på ham» osv.
På denne måten hjelper vi barna med å respektere hverandres grenser, ved at vi hjelper dem med å sette seg inn i den andres emosjoner. Når konflikten er løst, kan vi hjelpe barna med å koble seg på leken igjen.
Hjelp til å forstå «liksom» leken. For eksempel setningen «Nå kommer jeg og tar deg!», kan tolkes veldig forskjellig, avhengig av hvordan mottakeren tolker utsagnet og på hvor tydelig kroppsspråk den som sier det har. Er det på ordentlig eller bare på liksom?
Om et barn er utydelig, kan vi hjelpe barnet å tolke den andre ved f.eks. å si: «Nå ble Nora redd for deg, for hun trodde du var sint på henne på ordentlig. Hun forstod ikke at du lekte. Kanskje lurt at du viser litt tydeligere at det bare er på liksom, slik at hun har lyst til å leke videre med deg?». Om et barn ikke forstår lekespråket til det andre barnet, kan vi gå inn og hjelpe dette barnet til å tolke den andre ved å si: «Ja, nå ble du redd, for du trodde han var sint på deg og ville ta deg på ordentlig, men han bare tuller og vil egentlig ha deg med på leken». Den voksne kan gjerne delta og vise hvordan man leker denne leken med et tydelig liksom atferd, slik at barnet som ble redd forstår at det bare er tøys og tull.
Hjelp til å tolke de andre, gjelder også ved positive emosjoner. Om vi ser at Maya lyser opp når Sindre kommer inn i rommet, kan vi forsterke dette vennskapet ved si: «Nå ble Maya glad for å se deg, jeg tror hun liker å være sammen med deg». Slik kan vi gjøre Sindre oppmerksom på at Maya liker ham.
Hvordan ta kontakt. Yngre barn som ønsker kontakt med andre barn kan lett på grunn av manglende språk, knuffe bort i de andre barna mens den smiler. Dette kan forståelig nok lett tolkes feil av de andre. Da kan vi støtte og gå inn og si vennlig. «Jeg ser at du har lyst til å være sammen med Ole. Det forstår jeg, men da er det bedre at du si «hei» til Ole»
Vente på tur. Først den ene, så den andre og så bytter vi på. Dette er vanskelig for barn i barnehagealder, fordi de i ulik grad har problemer med å regulere grunn følelsen «Lyst på…». Her trenger de støtte og veiledning slik at de finner en god balanse mellom egne ønsker og andres ønsker.
Hjelp til å komme inn i en pågående lek. Her kan vi hjelpe barnet ved at vi først setter oss ned sammen med barnet og observere hva de andre leker: «Hva tror du de leker?». Vi kan også spørre de andre hva de leker før vi etter hvert hjelper barnet med å finne en rolle i leken. F.eks. om de leker butikk kan vi vise Ole hvordan de leker matbutikk, ved at vi setter ord på det barna gjør. Deretter kan vi spørre Ole om han også har lyst til å handle i butikken, mulig han trenger lengre tid på å observere. Det er viktig at vi også spør de andre barna om Ole kan komme å handle for han trenger f.eks. mat til middag. På denne måten kan barnet lære seg teknikker til å komme inn i lek, istedenfor å bare buse inn og ødelegge leken eller forbli utenfor.
Observatør rollen i lek: Vi kan se at noen barn, gjerne yngre, tar en mindre viktig rolle i leken hvor de ikke har regien, som for eksempel sovende hund. Dette kan virke kjedelig, men er ganske lurt, for det de gjør samtidig er at de observere og lære rollelek av de andre. Etter hvert som de blir tryggere på rollelek, vil de ta en mer fremtredende rolle. Hvis vi ser over tid at dette ikke skjer, kan vi støtte og hjelpe til.
Vise barna at de kan ha felles glede og nytte av hverandre. «Ja, den skuffen er tung å dra ut. Jeg tror at om Vilde hjelper deg, så vil dere klare det sammen? Hva tror du?»
Rom for glede, tøys og tull sammen. Humor og glede mellom barn og voksne er viktig for gode vennskap og gode minner. Det er derfor viktig at dette verdsettes og løftes frem som en viktig brobygger mellom barna.
Et fysisk miljø som støtte opp om barns vennskap.
Utforme det fysiske rommet slik at felles oppmerksomheten varer over tid.
Mindre grupper. Det betyr ikke at avdelingen må bestå av færre barn, men at de voksne deler gruppen inn i mindre grupper. Dette gjør det lettere for barna å holde felles oppmerksomhet over tid.
Små avskjermede kroker. Hjelper dem til å holde felles oppmerksomhet.
Rom/kroker som gir inspirasjon til felles lek og utforskning. Som vekker barnas nysgjerrighet. Her kan de voksne klargjøre rommene før barna kommer på morgenen. En kan innrede etter barnas interesser slik at de får impulser til lek og utforskning.
Forskning viser at store stasjonære leker fører til mer samlek og færre konflikter, enn små kontruksjonsleker som f.eks. lego, tegning osv. Det betyr ikke at f.eks. lego og tegning ikke fører til samspill med andre barn og at vi derfor ikke skal ha slike leker i barnehagen. Men gjennom å være klar over dette kan vi ta bevisste valg.